Hva skjedde på det åpne møtet med politikere 24 august?

Toril og Gunnar forminsket
Møtet ble ledet av leder Gunnar Rutle og nestleder Toril Mongstad. De presenterte også Nei til EU sitt syn på de to temaene som var til diskusjon

 

 

 

Første hovedtema: EØS-avtalen og alternativer til EØS

innledning ved Gunnar Rutle

Til dette temaet ønsket vi svar på 2 delspørsmål:

  1. Bør vi vurdere alternativer til EØS-avtalen? Ikke minst gjelder dette etter Brexit. Hva med frihandelsavtalen fra 1973 som fortsatt gjelder hvis EØS-avtalen sies opp?
  2. Hva er deres parti sitt syn på en folkeavstemming om EØS?

Jeg tror vi kan være enige om at EØS-avtalen er noe mye mer enn en frihandelsavtale.

I og med inngåelsen av EØS-avtalen i 1992/93 skjedde to saker:

For det første ble avtalen overordnet norsk lov gjennom EØS-lovens § 2 som sier at (sitat):

Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.

For det andre ble avtalen ifølge Artikkel 120 overordnet alle andre avtaler Norge har med andre land (sitat):

Med mindre annet er bestemt i denne avtale  (…) skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale

Dette betyr at EFTA-landene har forpliktet seg til å innføre i sitt eget lovverk EUs regler om konkurranse og markedets fire friheter: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, i praksis store deler av det som folket sa nei til i -72 og -94.

I overkant av 150 land selger varer til EU. Men EØS-avtalen er rett og slett enestående i verden. Det er ingen andre land enn EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein – utenom EU-landene sjøl selvsagt – som må gi opp enhver lov eller forskrift som er i strid med EU-regler for å få solgt varene sine til EU. Det er heller ikke noen andre land som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap eller som forbyr havnearbeidere å slåss for fortrinnsretten til lossing og lasting. Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner for å få solgt varer til EU-land.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992/93 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen innebar at norsk industri hadde tollfrihet på all eksport til EU.

Denne frihandelsavtalen er fortsatt gyldig. Den er også oppdatert til å gjelde med alle nåværende EU-medlemmer, dette kan en lese i regjeringens Europautredning fra 2012 (punkt 14.3.2).

Men så lenge vi er EØS-medlemmer er altså frihandelsavtalen underordnet EØS-reglene. Dette ifølge den tidligere siterte EØS-artikkel 120.

Vi kan gå ut av EØS. Det omhandles i artikkel 127 som sier:

Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.

I så fall vil frihandelsavtalen av 1973 med de tilleggene som er gjort siden det gjelde. Dessuten gjelder WTO-reglene som både EU og Norge har sluttet seg til, og som sier at ingen land kan innføre sterkere tollrestriksjoner enn de allerede eksisterende.

Når det gjelder handel vil altså Norge etter en EØS-utmelding oppnå det samme som under EØS. Vi kan fortsatt selge våre varer uten toll og andre handelshindringer. Det STORE unntaket er at WTO og Frihandelsavtalen kun vil gjelder handel med varer. Vi er ikke forpliktet til å inkorporere EU sine lover og direktiver eller de tre andre frihetene. Vi får altså igjen sjølråderetten.

Andre hovedtema: Demokrati, sjølvråderett, folkestyre og suverenitet under EØS

innledning ved Toril Mongstad

Norge har vore ein suveren stat sidan 1814, og grunnlova sin paragraf 1 slår fast at at Norge skal ha nasjonal suverenitet, (og skal være et konstitusjonelt monarki).

Avståing av Suverenitet er presisert § 115, tidlegare § 93 og sler fast at tre fjerdedeler av et storting der minst to tredjedeler av representantane er til stades må stemme for avståing av suverenitet, og at slik avståing berre kan skje til eit organ / organisasjon som landet er medlem av.

Denne paragrafen vart nytta då EØS-avtalen vart gjort gjeldande i 1994, dvs at denne avtalen i sitt utgangspunkt seier at Norge har gjeve frå seg suverenitet.

Me kan ikkje overføra suverenitet direkte til EU, fordi me ikkje er medlemmer. Sidan me er medlemmer av EFTA, har Stortinget for å omgå dette overført suverenitet til ESA, som er EFTAS overvåkingsorgan, og som i praksis avgjer slik EU vil ha det (seinast finanssaka).

Delspørsmål 1 til partiene:  Kvifor skal Norge som ein suveren stat underleggja seg overnasjonal styring som ein del av ein handelsavtale? Er vi ikkje i stand til å styra sjølve?

Overstyring har også vist seg i dei dømmande instansane. I Høgsterettsdommen av 16.12.2016 (Holship, som Gunnar tidlegare har nemnd), står følgjande:

Nasjonale domstoler må derfor normalt følgje EFTA-domstolens forståelse av EØS-retten og kan ikkje fravike en tolkingsuttalselse av EFTA-domstolen utan at det foreligger «særlige grunner».

Med Holshipdommen har Høgsterett slått fast at havnearbeidarane bryt EU sitt konkurransereglar når dei brukar boikott for å få inngått ein tariffavtale – og at ein tariffavtale som gjev havnearbeidarane fortrinnsrett til lossing og lasting er i strid med etableringsrett i EØS-avtalen.

Dette inneber også at ILO-konvensjonen nr 137 artikkel 3.2., som slår fast fortrinnsretten, vert overstyrt.

Verftssaka er eit anna døme. Allmenngjering av tillegg som kost og losji og reise. Tariffavtale som ESA ikkje vil godkjenna.

Delspørsmål 2: Er det greit at norske domstolar er underlagt overnasjonale domsmyndigheter? Jfr. høyesterettsdommen i Holshipsaken og ESAs omkamp om høyesterettsdommen i verftssaken.

Små ulikskapar og eit godt og regulert arbeidsliv er bærebjelken for ein velferdsstat som gagnar alle. I tillegg kjem ein solidarisk og god fordelingspolitikk av staten sine inntekter.

EU har bestemt at selskap som jobbar på tvers av nasjonale grenser, ikkje er bundne av dei løns- og arbeidsvilkåra som aktuelt land har, og som fagrørsla gjennom fagleg og politisk kamp har nedfelt i tariffavtaler og lover. Dette er ein alvorleg trussel mot Norge sin arbeidslivs- og velferdsmodell. Resultatet er fri tilgang til sosial dumping. Det inneber store ulikskapar i arbeidslivet, kriminelle tilstandar, manglande betaling av skattar og avgifter og ei sterkt svekka fagrørsle. Kven vil organisera seg når det resulterer i å missa jobben?

Vi ser det slik at et av EU sitt overordna mål er å svekka fagrørsla, resultatet av det ser me  i mange europeiske land.

Nokre kallar dette EU sin femte fridom.

Delspørsmål 3: Hva skjer med den norske modellen under EØS?

Reservasjonsretten er så godt som ikkje eksisterande hos norske styresmakter. Nær på 12000 direktiv, av større og mindre viktighet, er innførte utan nemneverdig motstand. Postdirektivet som vart avvist i 2011, vart innført av Høgre/Frp då dei kom til makta. No står Jernbanepakke IV for tur.

Ei kvar godtaking av direktiva låser oss til dette og kan ikkje reverserast med mindre EU sjølv vil. Slik er det ikkje når me gjer eigne, nasjonale politisk vedtak.

Vår påstand er at EU bestemmer meir og meir i store saker som får stor innverknad på norsk politikkutforming.

Delspørsmål 4: Er det saker eller direktiv som Norge bør reservere seg mot? F. eks. Jernbanepakke IV, som pålegger Norge å konkurranseutsette persontrafikken?

Etter innledningene om de to hovedtemaene fikk politikerne og deretter salen ordet:

panelet forfra forminsket
Følgende partier var representert på møtet (fra venstre): Høyre ved Tom-Christer Nilsen, Rødt ved Jeanette Onarheim Syversen, Arbeiderpartiet ved Leif Sande, Sosialistisk Venstreparti ved Oddny Miljeteig, Senterpartiet ved Steinulf Tungesvik, Miljøpartiet De Grønne ved Knut Børgesen

Synspunktene til de ulike partiene var i tråd med svarene kandidatene har gitt til Nei til EU sin kandidatundersøkelse.  Det ble interessante diskusjoner om flere saker:

Tom-Christer Nilsen fra Høyre ønsket å vite hvilket møte han var på, og fikk gjennom en håndsopprekning vite at det store flertallet var mot både EU og EØS. I innlegget sitt hevdet han at EU er laget nettopp for å » beskytte oss mot slike som dere i denne salen», og viste til at mange av direktivene til EU dreier seg om standardisering som er nødvendig for handel. Fra andre ble det svart at det er ikke der uenigheten ligger. De aller fleste er for den typen direktiv. Men mange direktiv har langt mer omfattende konsekvenser enn disse, og uansett er spørsmålet hvem som til sjuende og sist skal ta avgjørelsen

Leif Sande fra Arbeiderpartiet understreket at hans syn ikke var helt i tråd med partiet, ettersom han er for medlemsskap i EU og AP har tatt ut dette av sitt program.

Han trakk fram at når vi i 2002 måtte godkjenne bemanningsbyråene så var det etter et krav fra ILO. Det var i følge ham ikke et EØS-krav.

møtelyden forfra forminsket

Men i debatten etterpå ble det hevdet at dette var feil: ILO har to konvensjoner, nr 96 fra 1950 som gir to valg: forbud mot privat arbeidsformidling eller streng regulering. Norge hadde historisk sluttet seg til den strengeste delen av konvensjonen – forbud. Men i 1997 vedtok ILO en alternativ konvensjon – nr 181. Den skulle gi kjøreregler for å regulere den private arbeidsformidlingen etter tiltagende liberalisering av arbeidsmarkedet. Men det var fortsatt mulig å velge å slutte seg til nr 96. Norge valgte likevel å si opp konvensjon nr 96 fra 2002, og har i dag ikke ratifisert noen av konvensjonene. Vi ble altså ikke pålagt av ILO å åpne for privat arbeidsformidling eller vikarbyrå.

(mer om dette finner du på sidene 26-29 i dette dokumentet)

Det var også et interessant utsagn fra Sande at han hevdet at fagbevegelsen over hele Europa var for EU, og at EØS-regelverket slett ikke svekker trepartssamarbeidet og fagforeningenes styrke.

Det var overraskende for mange at Leif Sande fra AP hevdet at EU i utgangspunktet var et venstresideprosjekt. Mot dette ble det fra salen hevdet at de fire frihetene var markedsliberale friheter som var en del av det som må kunne kalles EUs grunnlov. EU er den eneste «statsdannelse» i verden som i sin grunnlov har slått fast hvilken økonomisk politikk en skal ha. Tom-Christer Nilsen fra Høyre erklærte seg helt uenig i dette, og hevdet at det ikke finnes noen slik grunnlov, og at politikken til EU fullt og helt er demokratisk bestemt av de som til enhver tid har makten.

Miljøpartiet De Grønne ved Knut Børgesen overrasket noe. Han er klar EU- og EØS-tilhenger (noe som også gjelder MDGs førstekandidat i Hordaland Arild Hermstad). Han sa at MDG før ikke hadde et avklart syn på EU-medlemsskap, mens de nå har falt ned på Ja til EU.

Jernbanepakke 4 ble også et tema. Tom-Christer Nilsen fra Høyre mente at dette ikke krever at persontransport må ut på anbud. Fra salen ble det hevdet at dette er feil: Konkurranseutsetting er et av de viktige målene for dette direktivet, og en konkurranseutsetting på det som har vært et kollektivt transporttilbud i nær sagt hele landet, vil kunne få stor innflytelse for hvordan persontrafikk med jernbane kan utvikle seg.

De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider og serier av ulykker ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskap. Mange driftselskaper gikk konkurs eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant.

I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord. Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som fører til dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog.

 

Legg att eit svar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: